Norsk Motor Klubb (NMK) ble opprettet i 1916, og het den gang Norsk Motorcyckle-Club (NMC). Da de første motorsyklene kom til Norge, like før utbruddet av første verdenskrig, var veiene dominert av hest og kjerre. Ikke alle var begeistret for disse nymotens bråkete kjøretøyene, og førerne av disse måtte tåle en del sure miner fra omgivelsene. Stifterne av NMC lot seg likevel ikke pille på nesen. Selv under krigsårene, da det var vanskelig å få importert kjøretøy og deler, var det likevel motorsykler og andre kjøretøy på veggene på den tiden. Disse var som regel robuste og store engelske maskiner.
Ønske om en egen klubb
På den tiden hadde det blitt arrangert noen hastighetsløp her og der, men dette var ikke nok for de største entusiastene. Ønsket om en egen motorsykkelklubb var stort, og syv herrer ved navn Sverre Strand, Paul de Roger, Tycko Lindros, Sverre Nærup, Macke Nickolaysen, Halvor Haneborg og Finn Hjortnæs var de som stiftet NMC. I begynnelsen var stiftelsen ganske liten, men virksomheten tok likevel raskt til. Under en kjøretur til Sundvollen ble det åttende medlemmet vervet, Sverre Thielsen. Ifølge beretningen kom alle seg helskinnet hjem etter den første kjøreturen med klubben, noe som betydde at ingen pådro seg bot.
Harde kår under krigsårene
Det var tøffe tider for motorsykkelentusiaster den første tiden, men medlemmene møtte likevel sympati fra myndighetene. Et samarbeid ble det straks søkt om, og formann Sverre Strand var svært aktiv og etablerte kontakter så vel som å skrive flittig om motorsykkelbruk i avisspalter. Motorsykler ble uglesett av en del borgere på den tiden, og Strand gjorde sitt for å bedre inntrykket av dem og menneskene som kjørte dem. Dog var det ikke motstand som var det største problemet under krigsårene. Det ble for eksempel innført bensinrasjonering i 1917, hvilket gjorde at motorsykler ble stående. Samme år ble det innledet et samarbeid med Svenska Motorklubben.
Større interesse
Siden selve kjøringen av motorsykler hadde fått en midlertidig slutt under første verdenskrig, ble det i stedet arrangert en del demonstrasjonskvelder. Gjennom dette økte interessen for NMC og motorsykler for øvrig. Motorer og sykler ble demontert på disse møtene, og nye modeller ble fremvist. Slik lærte folk mer om disse nye og spennende kjøretøyene. Hver måned var det nye møter, hvilket bidro til at medlemstallet steg. Da krigen var over ble det naturlig nok enda større fart på sakene, og folk begynte å eksperimentere med å kjøre på vinterstid. NMC sendte dessuten etter krigen sine representanter for å være til stede på København Motor Klubs vinterløp.
Organisering og vekst
Etter hvert som klubben ble organisert, tok den steget ut av de vanskelige oppstartsårene. Avdelinger dukket opp ulike steder i landet, og hovedorganisasjonen, kalt Hovedstyret, hadde mer enn nok å stri med. Optimismen rådet innad i klubben, og det med god grunn. Medlemstallet steg til 750 etter kun fem år med virksomhet, hvilket ingen kunne forutsett etter første året (1917) da det kun fantes 30 medlemmer. I 1930 fantes 1 500 medlemmer i klubbens 11 avdelinger, og året etter hadde det kommet en avdeling til, og det totale medlemstallet var oppe i 2 000. Det ble kjøpt stadig flere motorsykler, og klubben holdt stadig flere utstillinger.
Omdøping
Navnebyttet fra Norsk Motorcycle-Club til Norsk Motor Klubb kom først i 1931. Klubben var motorinteresserte generelt, men på grunn av navnet trodde flere at det kun var motorsykler som gjaldt. Derfor meldte flere seg ut etter å ha solgt motorsykkelen for å kunne kjøpe bil, da de trodde det var forventet. Å bytte navn var ikke enkelt, men flere var enige om at «Norsk Motor Klubb» lød litt mer inkluderende. Fra da av het klubben altså Norsk Motor Klubb, mens det opprinnelige navnet måtte stå i parentes bak det nye som følge av et kompromiss. Det var nemlig ikke alle som var enig i navnebyttet.